Hei, vi er her oppe! Birgitte Skauen Kopperud kommer ned en trapp på Glemmen Sykehjem i Fredrikstad. Hun er blid og energisk, akkurat som ryktene forteller. Klokka er ennå ikke ni om morgenen, og dagens første møte skal straks begynne inne på det kombinerte møterommet og spiserommet i andre etasje.
Et tekjøkken fyller det ene hjørnet av rommet, en tv-skjerm henger på veggen i mot – og midt i mellom setter Birgitte og kollegene fram tv-kanna med kaffe. Birgitte er etatslederen som har ansvar for tusen ansatte i eldreomsorgen i Fredrikstad kommune. Hun er lederen som styrerstrategiske planer, budsjettpolitiske puslespill og en tjeneste der høye krav til effektivitet må brynes mot faglige hensyn til sårbare mennesker som trenger tid og nærhet. Alt dette er hennes ansvar, og midt oppe i det hele får hun stadig gode ord fra medarbeidere som kaller henne en åpen, trygg og lyttende leder, som er både tydelig og omsorgsfull.
Hvordan ble hun slik?
– Jeg er sjenert i utgangspunktet, påstår Birgitte en time senere. Møtet er over, vi sitter på et nabokontor og venter på det neste.
Måtte lære å ta plass
– Som ung jente var jeg veldig sjenert, men foreldrene mine dyttet meg fram. Jeg måtte ta folk i hånda og takke, gå fram og si hei, se de andre i øya. Så jeg overvant frykten, men kjenner fremdeles at det ofte kan være mye tryggere å bare være sammen med de jeg kjenner aller best. Det er nok en slags sperre jeg har i meg, en beskjedenhet. Jeg er ikke typen som tar rommet når jeg kommer inn. Jeg smyger meg heller litt stille rundt og lytter.
– Men du ble nominert til og fikk KLPs pris «En stor takk», nettopp fordi du er en så åpen og inspirerende leder. Hvordan henger dette sammen?
– Det handler om hva jeg har lært siden jeg begynte som nyutdannet sykepleier og økonom, nemlig at det er viktig å være åpen og ærlig om hvem jeg er og hva jeg tenker. Det gjør det lettere for andre å arbeide sammen med meg.
– Hvordan lærte du dette?
– Jeg ble fort sjef etter at jeg var ferdig utdannet, og de første årene gjorde jeg mye feil. Den største misforståelsen var at jeg måtte lukke meg litt inne og skjerme meg for å være profesjonell og troverdig. Det var en bommert. Jeg skjønte etterhvert at hvis jeg er mer åpen og ærlig på hvem jeg er, så er det enklere for å andre å spille på lag med meg.
Møtet hun hadde gruet seg til
– Hva fikk deg til å skjønne det?
– Det var faktisk et møte, som jeg hadde gruet meg skikkelig til. Og der inne så jeg at jeg bare måtte ta av skallet og si ting som det var. Det var grusomt, jeg husker at jeg gråt da jeg kom hjem den dagen. Jeg følte meg fullstendig blottlagt, og lurte på om jeg hadde gjort en stor feil. Men det var etter den dagen at jeg følte at vi virkelig ble et team, at jeg fikk ordentlig støtte i arbeidet jeg holdt på med. Det var en markant endring da maska falt, og jeg husker at jeg tenkte: Hva om jeg hadde fortsatt med maska på, hvem hadde jeg blitt da?
Et par timer senere er et nytt møte over, og Birgitte tar turen innom nabobygget på Glemmen. Hun kjenner de fleste, de fleste kjenner henne, og latteren sitter løst – enten hun slår av en prat med beboerne i dagligstua, eller vaktplanene drøftes på vaktrommet.
– Det betyr mye for meg at andre kan være trygge på meg, og da hjelper det å ha et stabilt humør. Jeg tror ikke mine kolleger tenker at «nei, denne saken her tar vi ikke opp med henne i dag, nå er hun i det humøret, så det tar vi en annen dag». Selv om jeg ikke alltid har tid til å ta selve praten der og da, vil jeg at det skal være enkelt å komme til meg med det de har på hjertet.
Vokste opp med en jordmor og en diakon
Birgitte utdannet seg først til sykepleier, før hun gikk rett videre og tok utdannelse som bedriftsøkonom i tillegg. En kombinasjon som hun var alene om i sitt kull på BI.
– Det var én ting jeg var sikker på da jeg var lita, og det var at sykepleier, det skulle jeg ikke bli. Det liknet nok for mye på hva foreldrene mine drev med, og jeg var nok opptatt av å finne min egen vei, forteller Birgitte.
Faren var diakon, moren jordmor. Den lille familien bodde på Edwin Ruuds hospital i Østfold, der far var bestyrer.
– Jeg gikk av skolebussen og rett inn på mammas avdeling, der jeg lyttet til fortellingene fra både pasienter og ansatte. Så gikk jeg inn til pappa etterpå, og fikk oppgaver jeg kunne regne på: Hvor mange pasienter sitter i rullestol her nå? Hvor mange har rullator? Det er nok ingen tvil om at det jeg fikk med meg i barndommen preger hvem jeg er i dag, også i rollen som leder.
Nitten år gammel flyttet Birgitte til Fredrikstad, til andre etasje hos farens tante på Kråkerøy. Noen hus bortenfor bodde besteforeldrene. Da bestefar flere år senere ble syk og kom på sykehjem, var Birgitte blitt leder på et av byens andre sykehjem.
– Det var en veldig nyttig erfaring å være pårørende. Jeg syntes ikke bestefar fikk verken den respekten eller behandlingen han fortjente, og kjente at det motiverte meg til å stå på for å utvikle eldreomsorgen vår videre. Noen år senere ble bestemor dement, og havnet på samme sykehjem. Hun ble møtt med både verdighet og respekt, og fikk en fantastisk pleie. Det var fint å se hvordan dette sykehjemmet hadde løftet seg!
Vil være mer enn bare etatssjefen
Huset på Kråkerøy, der Birgitte flyttet inn på loftet hos fars tante som nittenåring, er huset som hennes oldeforeldre bygget i 1909. I dag er det blitt huset hvor hun bor med mann og to tenåringsbarn. Hun har hjemmekontor og langt fra noen ni til firejobb. Da er familien sikkerhetsventilen.
– Før jeg fikk barn, jobbet jeg veldig mye – og det kunne jeg godt gjort fremdeles. Det er oppgaver nok til å jobbe døgnet rundt. Men hvem er jeg? Er jeg bare etatssjefen? Nei, jeg vil være Birgitte og huskes som Birgitte – og mitt liv handler jo om mye mer.
Det å engasjere seg i det barna driver med, gir meg masse energi og påfyll fra andre mennesker som driver med helt andre ting enn meg. Birgitte ser kjapt på klokka. Etter jobb i dag skal hun hoppe i bilen og kjøre til Oslo på håndballkamp med bilen full av unge spillere. Hun sitter i styret i Kråkerøy Idrettslag, en rolle som handler om fritida til generasjonen som vokser opp. På jobb møter hun en helt annen generasjonen, som også betyr mye for henne.
– Her på sykehjemmene våre har vi mennesker som har opplevd utrolig mye, alle har gått sine egne veier, alle bærer på masse av sorger og gleder og historier, og vi må også snakke om hvordan de kan berike vårt liv. Når vi åpner opp for det, kan vi gå her med hjertet utenpå, for da gjør vi en forskjell.
En kollega av Birgitte har et bilde på telefonen. Der står etatssjefen i luciadrakt med lys på hodet, omgitt av kolleger i hvite kjortler. Det er tatt på sykehjemmet 13. desember.
– Vi gikk Luciatog rundt til beboerne, inn til de ulike stuene, der vi sang for dem og hadde tid til hver av de fem-seks som var samlet på hvert sted. Det ble en veldig sterk opplevelse for meg. Vi arbeider jo hele tiden med å skape et bedre tilbud, men det handler ikke alltid om de store kulturarrangementene og aktivitetene. For svært mange er det viktigste behovet at noen har tid til å komme inn, holde dem i hånda og synge en sang.
Det er der hjertet er.