Kongsvinger_BAW_001

– Måtte hjelpe meg selv først

Skrevet av: | 18.11.22

Som 16-åring var «Emilie» i ferd med å havne på skråplanet. Hennes redning var å få samtaler og tett oppfølging fra spesialisthelsetjenesten og kommunen.

Tall fra NAV viser at andelen unge på uføretrygd er på det høyeste noensinne. Over 100.000 nordmenn under 30 år står nå utenfor utdanning, arbeid og opplæring.

Fra tvang til tillit

I Kongsvinger møter vi «Emilie» som holdt på å bli en del av statistikken. Emilie er ikke hennes virkelige navn. Som 16-åring ble hun tatt av politiet for bruk av rus og sendt til konfliktrådet for ungdomsoppfølging. Hun måtte gjennomføre tre obligatoriske samtaler med barnevernspedagog Martin Skogrand.

– Jeg ble tvunget til å snakke med Martin, men han møtte meg på en fin og kul måte. Han gjennomskuet meg. Jeg har brukt ham som samtalepartner hvor jeg kan tømme meg. Han pratet med meg og kom ikke med noen pekefinger, sier Emilie.

Gradvis fikk Emilie tillit til Martin. Hun kunne fortelle om hverdagen sin uten at han ringte politiet. Han var åpen og dømte henne ikke.

– Han var ikke der for å fikse meg eller problemet mitt, men han fikk meg til å ville fikse det selv.

Ungdommen må selv ønske endring

Til tross for god støtte fra familien, følte Emilie lenge at livet hennes gikk i feil retning. Måten hun levde på gikk utover hverdagen og folk rundt henne. De jevnlige samtalene med Martin ga henne motivasjon til å gjøre en endring i livet sitt.

Den gangen jobbet Martin Skogrand i et oppsøkende team i regi av spesialisthelsetjenesten
og kommunene i Kongsvingerregionen. Han jobbet for og med ungdom i alderen 13-25 år med sammensatte problemstillinger innen skolefravær, rus, kriminalitet og psykisk uhelse. Han mener vi må møte ungdommer uten at de skal være redde for konsekvenser og fordømming. Det krever
tid, tillit og tålmodighet.

– Vi fagfolk tror endringen skal skje i morgen, og vi kan fort bli for ivrige i tjenesten. Ønsket om endring må komme fra ungdommen selv. Det hjelper ikke å komme til en ungdom å si hva de skal gjøre eller ikke.

I løpet av fem år med jevnlige samtaler ble de to godt kjent og det er lett å se at relasjonen betyr noe for dem begge når de møtes igjen i Kongsvinger.

– Han var flink til å vise at han brydde seg, han tok del i livet mitt og jeg følte meg trygg, sier Emilie og ser takknemlig bort på Martin.

Vigdis Sveinsdottir i Norce. Foto: Norce
Vigdis Sveinsdottir i Norce. Foto: Norce

Glipper i overgangen til ungdommen

Trenden med at stadig flere unge faller utenfor er økende og det bekymrer forskerne.

– De unge som faller utenfor risikerer å bli stående utenfor lenge. Det har ikke bare samfunnsøkonomiske konsekvenser, men også alvorlige følger for den enkelte.

Det sier Vigdis Sveinsdottir, som jobber som forsker på arbeidsliv og inkludering ved forskningsinstituttet Norwegian Research Centre (NORCE). Hun har vært med å lage
forskningsrapporten «Unge som står utenfor arbeid, opplæring og utdanning», som peker
på at oppfølgingen av de unge må skje i «normale» relasjoner med hjelpere som har et blikk for helheten i livene deres.

– Vi ser at de unge glipper gjennom i de store overgangene for eksempel mellom ungdomsskole og videregående, og senere når de går fra videregående til arbeidslivet. Ensomhet, mobbing og lite oppfølging er aspekter som kan føre til utenforskap, sier Sveinsdottir.

Alle trenger «den ene»

Et viktig funn i rapporten er hvor stor rolle det kan spille å ha utfordringer i forholdet til andre mennesker.

– En støtteperson i grunnskolen følger deg ikke videre inn i videregående opplæring, og for unge som ikke har gode relasjoner privat kan slike brudd være kritiske. Derfor er det viktig at hjelpetjenestene kan bidra til kontinuitet i slike overganger, spesielt for barn og ungdom som er relasjonelt sårbare, sier Sveinsdottir.

Kommuner har nøkkelrolle

– Vi kan se på utenforskap som et arr som man bærer med seg fra man er ung. Dette arret henger med deg og kan bidra til at du faller tilbake igjen i utenforskap også som voksen, fortsetter forskeren.

– Hvilken rolle kan ansatte i kommune-Norge spille for å hindre utenforskap?

– Det er de som sitter med nøkkelen. Det å bli sett kan bidra til å hindre at man faller utenfor.

Sveinsdottir sier det er stort behov for individuell oppfølgning av de unge, og det trengs bedre rutiner, samhandling og kommunikasjon mellom faginstanser. 

– For unge som sliter er det behov for en til en-oppfølging, som er tilpasset den enkeltes behov og fremtidsmål. Et eksempel kan være individuell jobbstøtte (IPS), hvor hjelperen gir tett oppfølging over tid for å få den unge inn i arbeid eller utdanning.

Anita Karlsen og Mona Halvorsen mener barn må få rom til å gjøre mer av det de mestrer. Her er de sammen med Saga og Julie. Foto: Benjamin Ward
Anita Karlsen og Mona Halvorsen mener barn må få rom til å gjøre mer av det de mestrer. Her er de sammen med Saga og Julie. Foto: Benjamin Ward

Ruster barna for opp- og nedturer

Det er ikke bare i ungdommen at tiltak kan settes inn for å forebygge og hindre utenforskap. Trygge rollemodeller og gode opplevelser allerede i barnehagealder kan påvirke barns utvikling videre i livet.

En kort kjøretur fra Tønsberg by ligger Brår barnehage. Her møter vi Julie (5), Emil (5) og Saga (4). På veggene i barnehagen henger det bilder av hverdagssituasjoner der barna viser positive egenskaper som takknemlighet, tålmodighet og hjelpsomhet.

– Når vi henger opp situasjonsbilder av barna der de gjør noe bra, blir vi minnet på hva barna er gode til, og vi ser fort at de blir mer bevisste på styrkene sine. Når de hjelper sidemannen med å ta på skoene, kan de rope «nå viser jeg omsorg!», sier Anita Karlsen, som er styrer i Brår barnehage.

Øvelsen stammer fra den såkalte SMART oppvekst-modellen. Ved å hjelpe barn med å oppdage sine positive sider og å gjøre mer av det de mestrer er målet å skape trygge og robuste barn. Initiativet startet som et prøveprosjekt i et klasserom i Tønsberg, men har siden utviklet seg til å bli en interkommunal metode. Flere barnehager, skoler og helsestasjoner rundt om i landet bruker nå modellen for å ruste barn for livets opp- og nedturer.

– Det er lov å være sur, grinete og ha dårlige dager. Det viktigste er at vi prøver å vri vanskelige situasjoner til noe positivt. Det er denne holdningen vi lærer barna, sier Karlsen.

Personalet i barnehagen jobber hele tiden med å veilede barna gjennom hverdagens utfordringer.

– Vi tar tak i det negative før det blir for stort og bruker både barnas og de ansattes styrker til å finne løsninger. Vi gir dem verktøy og positive erfaringer i bagasjen helt fra de er små, sier hun.

Barn preges tidlig

En rapport fra FILIORUM - Senter for barnehageforskning ved Universitetet i Stavanger viser at det er viktig å identifisere sårbare barn slik at oppfølging kan starte tidligst mulig.

– Det vi kan se tidlig i barns liv, følger dem videre. Barn som ikke får ivaretatt sine behov for trygghet og omsorg på en tilfredsstillende måte som små barn preges av dette over lang tid, og derfor må vi starte tidlig innsats tidligst mulig. Allerede under svangerskapet kan vi fange opp mistanke om rus og utfordringer med psykisk helse hos omsorgspersonene. Da må vi sette inn støttetiltak, slik at familiene som trenger det blir ivaretatt best mulig, sier Elin Reikerås, som er professor og leder for barneforskningssenteret.

Rapporten viser at barn trenger systemer og mennesker rundt seg som støtter deres psykiske og fysiske utvikling allerede de 1000 første dagene av deres liv. Her spiller kommunalt ansatte på helsestasjon, i barnehage, PPT og barnevern en viktig rolle.

Rørt av tilbakemeldinger

Pedagogisk leder Mona Halvorsen i Brår barnehage har erfart at SMART-modellen også har en positiv effekt på barnas foreldre.

– Jeg har opplevd at mødre gråter når vi gir positive og anerkjennende tilbakemeldinger om barnet deres fordi de sjeldent har hørt noe slikt om dem før, sier Halvorsen.

Klar for å hjelpe andre

På Kongsvinger har Martin Skogrand gått over i ny jobb som koordinator for samordning av
lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) i kommunen. I sommer hjalp han til med å introdusere 64 ungdommer i alderen 15-18 år for arbeidslivet gjennom sommerjobb.

– Mange ungdommer har behov for en slik mulighet av ulike grunner og blomstrer med oppgavene og tilliten, sier han.

Han møter fortsatt Emilie en gang iblant. I dag er hun 21 år, har tatt førerkort og startet på sykepleieutdanningen.

– Jeg har alltid vært en omsorgsperson og er glad i andre mennesker. Da jeg begynte å komme til meg selv, det var da jeg skjønte at jeg kan hjelpe andre. Jeg måtte bare hjelpe
meg selv først, sier Emilie.

Denne artikkelen er publisert i årets utgave av KLP-magasinet som sendes til de fleste som har oppsparing til pensjon i KLP. Dersom du ønsker å lese hele magasinet, kan du se pdf-versjonen her.