Dette er minuttene hun aldri glemmer: Det hadde vært en dramatisk fødsel. Som jordmor så Trude Hulbak Røland på det nyfødte barnet, og forsto med én gang at det ikke greide å ta inn luft. Det ble kritisk, det hastet – og hun ventet ikke et sekund.
Trude tok barnet, la det ned foran seg – og startet hjerte-lungeredning på den bittelille guttekroppen. Da faren litt senere kom inn til dem igjen, pekte fødselslegen på Trude: «Der er hun som reddet livet til gutten din».
– Dette var en episode som berørte meg sterkt. Ett år senere møtte jeg faren igjen, da med sønnen på skuldrene sine, en blid og liten gutt. Det var minst like sterkt å se, forteller Trude med et smil.
Hun er ikke bare jordmor, hun er også tobarnsmor – og bestemor til to.
– Det å kunne være med å utgjøre en forskjell for andre, og særlig for de mest sårbare, det er en viktig drivkraft for meg som jordmor. Å se at tiltak og oppfølging er til nytte og hjelp for en familie, det gir meg positiv energi.
Hun som leter etter nye løsninger
Det er sent søndag kveld på barselseksjonen på Drammen sykehus. Vintermørket hviler rundt høyblokka, inne er det stille og rolig. På rommene kretser nybakte foreldre forsiktig rundt sine nye små. Inne på kontoret i enden av gangen snakker Trude om det hun brenner for i arbeidet som jordmor, et yrke hun har hatt i tretti år. Blant kollegene er hun kjent for å være en faglig pådriver, en som stadig strekker seg etter ny kunnskap og nye løsninger.
– Noe av det jeg er ekstra glad for, er at vi kan tilby såkalt forsterket barselopphold til nybakte foreldre, sier Trude.
Det begynte med at hun fikk en klar følelse av at de kunne bruke kunnskapen sin bedre for å hjelpe de som trenger ekstra støtte når et nytt liv er på vei. Det kan handle om tidligere opplevelser, om psykiske utfordringer eller andre faktorer som kan øke risikoen for en vanskelig start på familiedannelsen.
Det var Trude som tok initiativet, og deretter satte seg ned med en diger bunke med 400 journaler. Der kartla hun hvordan barselavdelingen fram til nå hadde arbeidet med de ekstra sårbare. Etterpå utviklet hun og kollegene nye prosedyrer for å fange opp flere og gi dem bedre hjelp både før, under og etter fødselen.
Det hele begynner med en samtale, der jordmor og den fødende sammen legger en plan – etter at jordmor har stilt noen viktige spørsmål: Hva er viktig for deg? Hva kan vi gjøre for deg? Hva ønsker du av barseltida di?
Foreldrene som strever med skyldfølelse
– Jeg arbeidet en periode på nyfødtintensiven, og der så jeg mange foreldre som ikke klarte å ta barnet helt inn til seg, forteller Trude. – De hadde ikke fått bearbeidet den ofte dramatiske fødselsopplevelsen, kanskje var barnet for tidlig født, og foreldrene var ikke klare mentalt. I slike situasjoner strever mange med skyldfølelse og fortvilelse fordi morsfølelsen ikke kommer som forventet.
De har kanskje vært så redde eller syke at de har mer enn nok med å ta vare på seg selv – og der kan vi bidra. Bare det å få en prat og hjelp til å forstå at dette er en normal reaksjon, det er ikke uvanlig, det kan være avklaringen som gjør det lettere å koble seg til barnet, forteller Trude.
– Vi skal ikke behandle noen for problemene som kan oppstå, men vi skal fange dem opp og sette i gang relevante tiltak – som for eksempel psykolog, psykiatri, barnevernet eller andre hjelpere. Helsestasjon og jordmortjenesten med hjemmebesøk etter fødselen hører også med.
En telefon ringer. Trude må ut på gangen, hun forsvinner ut døra. På vei tilbake blir hun stående i prat med en nybakt mamma, og får babyen på armen. Hun henter fram en rød ball, sjekker reaksjonsmønsteret hos den lille, smiler varmt til bylten i armkroken. Empatien er åpenbar, og ble tidlig plantet: I sjuende klasse valgte Trude å ta den obligatoriske arbeidsuka på et barnehjem i Drammen. Moren husker godt at hun kom hjem med ett stort ønske, etter å ha kommet tett på en jente på halvannet år: «Mamma, jeg har så lyst til å ta henne med hjem!».