Zeljko Draskovic, flyktningekonsulent i Vågan kommune.
Zeljko Draskovic, flyktningekonsulent i Vågan kommune.

Lagspilleren

Zeljko Draskovic ser på livet som en gave, som vi må dele som best vi kan. Det setter kollegene i flyktningetjenesten i Svolvær stor pris på.

Zeljko Draskovic web1.jpg

Zeljko Draskovic

Hvor: Svolvær
Født: 1958
Yrke: Flyktningekonsulent i Vågan kommune
Hjertesak: At vi tar oss tid til å se og lytte til hverandre i hverdagen og være åpne om hvordan vi har det.

«Jeg har alt jeg har drømt om. Jeg trenger ikke flere ting, jeg higer ikke etter noen annen karriere.»

Zeljko Draskovic

– Folk sier at de har venner, sier Zeljko Draskovic. Vi følger ham gjennom Svolværs gater, på vei til kontoret der han arbeider i flyktningetjenesten i Vågan kommune. Han snakker om noe som betyr mye både på jobben og på fritida: å ta seg tid. – Joda, de fleste har selvsagt venner. Men vennene deres vet ofte veldig lite om hvordan den andre faktisk har det. Vi er så vant til å si at det går bra, vi sier det på refleks. Og vi er så lite vant til å stoppe opp, ta oss tid til å se og lytte etter hvordan den andres dag egentlig er, og kanskje hente en kopp kaffe så det blir rom for en prat. Det er det jeg prøver å gjøre, både her på jobben og andre steder, sier Zeljko på et vennlig nordnorsk som klinger av sørligere breddegrader.

Er sosial uten sosiale medier

– Jeg har ikke Facebook, men jeg har ofte litt ekstra tid. Jeg tror det fungerer bedre. «Alle skulle hatt en Zeljko», skrev en kollega som nominerte ham til «En stor takk»-prisen, som han fikk av KLP i februar 2019. «Zeljko har en enestående evne til alltid å sette oss andre foran seg selv», skrev en annen i sitt nominasjonsbrev. Zeljko er kjent for å være den som kjøper sjokolade til spiserommet, han sørger for pute bak ryggen til den gravide kollegaen, muntrer opp de som ser slitne ut – og tar gjerne på seg ekstra oppgaver for å hjelpe de som har for mye å gjøre. Og arbeidet med bosetting og integrering er slett ingen enkel jobb. Denne februardagen drøfter Zeljko og kollegene hvordan de best skal hjelpe en ung flyktningfamilie som for første gang i sitt liv bor i hus med innlagt strøm og vann.

De vet nær sagt ingen ting om hvordan kjøkkenutstyret brukes, de forstår ikke hvordan bussrutene fungerer, og de kan ennå ikke snakke norsk. – De har vært enormt glade for å kunne komme til Norge, men det er likevel en tung prosess. De må bare lære seg alt, steg for steg, og det er vår oppgave å gjøre den prosessen god for dem, selv om det kan være enormt krevende. Han lener seg tilbake i stolen. – Det krever noen ganger utrolig mye energi fra oss som er hjelperne, og det er ikke mange som står i denne typen jobb i 23 år i strekk. Men jeg synes fremdeles jeg får mer enn jeg gir.

Krigen som forandret alt

Selv har Zeljko har bodd i Svolvær i 26 år. Han og kona har en datter som studerer økonomi i Oslo, han er aktiv fotballspiller i Knausen FK, han maler og stiller ut bilder, han binder fluer, sykler og går turer i fjellet. Han elsker livet i nord. Men det var slett ikke dette livet han egentlig hadde tenkt seg. Zeljko Draskovic var siviløkonomen på 35 år som drev eget firma i Sarajevo, hadde seks ansatte, en salgskurve som gikk rett til værs, og en kone som ventet barn. Så kom 1992. Bosniakrigen eksploderte. De måtte ut, og de ble nødt til å dra hver sin vei. Hun til Kroatia, han til Belgia – via flere måneder på flukt i Serbia, Russland og Tsjekkia, der han solgte suvenirer på Karlsbrua for å sende penger til kona og hennes slektninger.

Først ett år senere ble de gjenforent, tre måneder etter at datteren Ines var født. Ferden gikk til Norge. På asylmottaket i Vestby så de navnene sine på en liste. «Svolvær», sto det. – Vi begynte å lete på Norgeskartet, rett utenfor Oslo, optimistiske og rådville. Vi ante ikke hvor Svolvær lå eller hva slags sted det var. Vi spurte hun som satt i resepsjonen. Hun var norsk, men var mye bedre kjent i Kroatia enn i Nord-Norge. Til slutt ble vi satt på bussen. Etter 36 timer i buss og en fergereise, gikk vi i land her i Svolvær, på en nydelig septemberdag i 1993. Det var vakkert, og helt annerledes enn noe vi hadde sett. Og her er vi fremdeles.

Nordlendinger er lik bosniere

– Vi ble tatt i mot med åpne armer av folket her. Etter noen uker på mottak ble jeg invitert på fotballtrening, og videre på puben for en øl etterpå. Folk er så åpne her, direkte og ærlige, du trenger ikke lure på hva de egentlig mener. De liker å sette seg ved siden av andre på bussen, de liker å prates. Jeg fant noe av den samme mentaliteten her som hjemme i Bosnia. Og fotballen har vært viktig for meg, enten jeg har spilt selv, vært hjelpetrener eller måket snø av banen i sene kveldstimer for å redde morgendagens match. – Men du har en krevende jobb, som tar mye energi.

Hvor finner du overskudd til å gi så mye omsorg også til kollegene dine? – «Zeljko, hva er ditt mål i livet», spurte kona mi her om dagen. Da måtte jeg bare si at det målet er nådd. Jeg har en familie som elsker meg, fantastisk kone og datter, en storesøster som har støttet meg hele livet, gode venner og en meningsfylt jobb å gå til. Det er alt jeg har drømt om. Jeg trenger ikke flere ting, jeg higer ikke etter noen annen karriere. Og energien får jeg fra alt dette, og også fra fotballen, fra turene mine, og fra malingen. Men det som gir Zeljko mest, er nok et lite smil fra en kollega som han vet kan ha en tøff tid på jobb eller hjemme. Eller et smil fra en flyktning som kommer inn på kontoret og føler at livet er helsvart, og to timer senere går ut med et glimt av håp i blikket.

Minner meg selv om at livet er en gave

– Vi bruker nesten halve vårt våkne liv på jobb, og jeg ser godt på de rundt meg, jeg observerer, jeg bruker erfaringen min og ser hvordan de har det. Det å ta seg tid til den lille praten, eller hente den kaffekoppen, det gir meg så mye tilbake. Men for all del: Livet mitt er slett ikke bare melk og honning, det heller. Jeg har også mine tunge øyeblikk, jeg tar også feil. Likevel prøver jeg å minne meg selv om at livet er en gave, og at vi må dele det fine vi får, både med kolleger og de vi møter i jobben. – Hvor kommer det lyse sinnelaget ditt fra, tror du? – Barndommen var viktig.

Jeg vokste opp i en arbeiderklassebydel i Sarajevo. Begge mine foreldre var lærere, og jeg lærte meg tidlig at det er viktig å dele med andre. Vi var en flokk barn som fikk til ting sammen, og lærte at vi i fellesskap kan klare mye mer enn vi klarer alene. Det oppsummerer nok mye av det jeg fikk med meg hjemmefra, og som sikkert preger meg som kollega i dag også. Men jeg er jo utrolig heldig med kollegene mine også. De har tid, de liker at vi går ut og spiser sammen – vi er i det hele tatt et godt lag!

Se video fra da Zeljko fikk "En stor takk" fra oss i KLP

hjerte

Møt flere av alle de fantastiske folka som gjør en uvurderlig innsats i kommune- og helse-Norge.

Dine kolleger?

Les også

Zeljko - vinner En stor takk 2019 2

- Alle skulle hatt en Zeljko

08.09.20

Zeljko Draskovic er selv flyktning, og har siden 1994 hjulpet hundrevis av mennesker på flukt fra krig og elendighet. Alle kollegene er enige om at Zeljko fortjener "En stor takk".