Alltid på de unges lag

Kåre Bjørnar Olsen er løvetannbarnet som skapte seg et nytt liv. Nå vier han all sin tid til at ungdommene i Lyngen skal ha det godt.

Kåre Bjørnar Olsen web1.jpg

Kåre Bjørnar Olsen

Hvor: Lyngen
Født: 1976
Yrke: Utekontakt i Lyngen kommune
Hjertesak: Å være der for mennesker som trenger at noen bryr seg og tar dem på alvor, ved å skape relasjoner som kan føre til varig endring.

«Det er starten på livet som avgjør alt. En dårlig barndom varer livet ut. Det gjør også en god barndom.»

Kåre Bjørnar Olsen

Det er vinterkveld og bygdekino på Furuflaten ved Lyngenfjorden. Ute knitrer snøen kaldt i måneskinnet. Inne på forsamlingshuset kjennes hjertevarmen straks du går inn døra. Særlig om du går rett bak Kåre Bjørnar Olsen. Da ser du blikkene og smilene fra de mange unge ansiktene som sier hei.

– Hei ja, sier han tilbake, på vei inn til kveldens andre forestilling, der han har avtalt å møte noen som gjerne vil se filmen med Kåre Bjørnar. Kåre Bjørnar kjenner mange i Lyngen. Det er på et vis jobben hans, som utekontakt i Lyngen kommune og miljøarbeider i Aktiv Lyngen, et kjent og mye omtalt aktivitetsprogram for ungdom.

Engasjert i både jobb og fritid

Engasjementet tar han også med seg inn i fritida. Noen her kjenner ham kanskje også fra menighetsrådet, fra den lokale revygruppa, fra Frivilligsentralen, som aktivist i Mental Helse – eller som kultur formidler og medarrangør for ulike festivaler.

– Det å bidra der jeg kan, det gir meg mer enn det koster. Tenk om hver eneste nordmann satte av en halvtime hver uke til frivillig innsats for en god sak! Eller bare gi et smil og et hei til den som står med lut nakke og koppen utenfor butikken. Tenk hva vi kunne ha utrettet, sier Kåre Bjørnar når vi møter ham noen timer før kinobesøket, på stamkaféen i Lenangsøyra. Han er blitt et kjent ansikt i lokalsamfunnet, og engasjementet hans har dype røtter. Men de strekker seg helt ned i et mørke som mange ikke kjenner.

Kåre Bjørnar snakker vanligvis ikke mye om sin egen oppvekst.
Men han beskriver den med et enkelt begrep:

– Jeg er et løvetannbarn, sier han fra sin plass ved vinduet. Sola har forsvunnet fra horisonten, skumringen er på vei.
– Jeg er en av de barna som vokser opp der hvor det ikke er god nok grobunn eller nok lys, men som før eller senere reiser seg likevel. En løvetann kan bryte seg gjennom asfalt når den spirer. Selv ble jeg 22 år før jeg innså at min kompetanse fra en krevende oppvekst kunne brukes til noe godt.

Brøt ut og fikk jobb i psykiatrien

Etter en rotløs barndom og ungdomstid, klarte Kåre Bjørnar å bryte ut av mønsteret. Etterhvert fikk han jobb som miljøarbeider i psykiatrien, der han fikk være med og hjelpe andre som synes livet er tungt.

– I dag tenker jeg ikke så mye på hvor fælt jeg har hatt det, men jeg bruker det som et verktøy i jobben min. Jeg vil ikke dyrke offerrollen, men bruke det som en ressurs. Et nytt vendepunkt kom da Kåre Bjørnar for åtte år siden fikk beskjed om at faren var alvorlig syk. Da bestemte han seg for å hoppe av psykologistudiene og flytte fra Tromsø og tilbake til hjembygda for å ta seg av ham. Han ble ansatt for å starte prosjektet «Aktiv ferie og fritid for barn og ungdom i Lyngen» – et lavterskeltilbud til barn og unge mellom 12 og 20 år, som i dag kalles Aktiv Lyngen.

Innsatsen Kåre Bjørnar la ned i Aktiv Lyngen, samt arbeidet han har gjort for barn og ungdom i mange år, gjorde at han i 2018 ble tildelt årets frivillighetspris av Troms fylkeskommune. Året før ble han hedret med KLPs utmerkelse «En stor takk» for innsatsen han gjør for ungdommene i kommunen.

Telefonen på kafébordet røper at kontaktnettet er aktivt. Meldinger fra Snapchat og Facebook popper opp på skjermen med jevne mellomrom.

– Mitt mål er å være tilgjengelig for de som trenger det hver dag, døgnet rundt, hele uka. Det å ha noen å snakke med eller sende en melding til når livet kjennes tungt, det betyr mye. Og det jeg hele tiden ønsker, er å sørge for at folk år en støtte og en relasjon som kan skape endring. Den trenger ikke være stor. Ofte er det de små endringene som teller mest, fordi de er første skritt på vei mot noe større. Der har du min motivasjon.

En hjelper også for de voksne

Det er ikke bare ungdommer som tar kontakt. Også tenåringsforeldre kan ringe og spørre om råd og veiledning, dersom de strever i kommunikasjonen med ungdommen sin.

– Jeg er jo skjeløyd, så jeg ser jo automatisk flere sider av saken, fastslår Kåre Bjørnar og ler. Både humoren og den lette, hverdagslige tonen er viktig når han kommer inn for å hjelpe med stort og smått.

– Det er bra når folk ber om hjelp selv om problemene ikke nødvendigvis virker store. Det kan være en mor som ikke får opp tenåringssønnen om morgenen, eller en ungdom som reagerer på at en forelder er for streng og hard. Da kan vi sette oss ned sammen og for eksempel gjøre et rollespill, der vi snur på rollene. Da kan begge kjenne på kroppen hvordan det føles å være den andre. Det pleier å sette i gang nok tanker på begge sider, slik at vi kan få til en liten, men viktig endring. Kåre Bjørnar nekter å bruke ord som problembarn. Han liker ikke snakk om at noen er svake.

– Vi har alle gått på våre nederlag, og ingen skal rangere dem – men noen har måttet tåle mer. De sterke er i mine øyne de som har stått oppreist gjennom storm og uvær, de som er blitt trykket ned og stigmatisert, de som bærer på en tung historie.

Hvem er så de vi gjerne kaller ressurssterke? Der ser jeg mange som lever i materialistisk overflod – men som samtidig syter og klager over alt de ikke rekker å få med seg av utstillinger, helgeturer og annen luksus. Jeg synes ikke det er så veldig sterkt, jeg må innrømme det.

Stammingen som ødela revynummeret

Klokka er blitt fem på ettermiddagen. Møtet i revygruppa er i gang. En liten håndfull ildsjeler er samlet ved kafébordene, men de trenger flere. Kåre Bjørnar er allerede i telefonen for å rekruttere flere kandidater. Selv debuterte han i lokalrevyen som trettenåring.

– Det var ikke lett. Jeg stammet, jeg turte knapt snakke med folk, logopeden sa at jeg kom til å stamme resten av livet. Jeg husker at jeg gråt på bussen hjem fra logopeden, jeg hatet henne. Men min trofaste gudfar utfordret meg, «bli med på revyen, du kommer til å klare det», sa han.

– Hvordan gikk det?
– Dårlig. Jeg stammet som bare det, og sketsjen tok dobbelt så lang tid som den skulle. Men den dagen ble viktig likevel. Der og da bestemte jeg meg for at stammingen ikke skulle få ødelegge. Jeg bestemte meg for å akseptere den. Etter den episoden begynte det å hjelpe. I dag har jeg teknikker som hjelper meg å ikke stamme.

Kåre Bjørnar har kjempet seg til det livet han har i dag, og lever for å gi andre mot og inspirasjon til å få det bedre med seg selv og andre. Men det krever flere voksne som ser mulighetene. Og der stopper det ofte brått.

– Det er krevende å komme inn i hjem der voksne tar valg som går direkte ut over ungene, uten å se det selv. Det kan handle om samlivsbrudd der barna verken blir hørt eller sett, om mangel på omsorg og kjærlighet, om voksnes problemer som barna betaler for. De unge reagerer med handlinger som roper om hjelp og oppmerksomhet, og ender med å få kjeft for å være håpløse. Men det er ofte de voksne som skaper problemene barna får svi for.

Revymøtet er over. Kaffekoppen er tom. Kåre Bjørnar har satt seg i firehjulstrekkeren og er på vei mot Furuflaten og bygdekinoen. Hjertesakene er mange, og Kåre Bjørnar snakker lett om tunge ting.

– Mobbing dreper, det vet vi. Vi voksne kaller gjerne visse unger for mobbere, men vi ser oss ikke i speilet? Du kan ikke skjelle ut barn for å være mobbere uten å se nøye på hvilke ord du selv bruker om andre, ved kjøkkenbordet eller på Facebook-veggen din. Ingen skal tåle å høre skit om seg selv, ikke barn, selv ikke politikere. I utgangspunktet gjør folk så godt de kan. Det må være utgangspunktet. Vi må velge hvordan vi skal se på hverandre.

De med gode minner flytter hjem igjen

Bilen kaster hvite kjegler av lys ut i vintermørket i Lyngen, der Kåre Bjørnar beveger seg på glatte veier sørover forbi Jægervatnet, Storsteinnes, Kjosen og Lyngseidet. Hjelperen er på vei til ungdommene på bygdekinoen, for å gi en kveld med godt og trygt selskap. Selv er han ikke i tvil om hvem som er hans egen store støtte i arbeids hverdagen.

– Jeg vil kjempe mot urett, forskjellsbehandling, utfrysing og misunnelse, og da er det godt å ha en god leder å lene seg på. Anette Holst, kommunalsjefen for opp vekst og kultur i Lyngen, er et raust menneske som gir tillit og ansvar. Når faglige utfordringer står i kø, så er det utrolig godt å ha en sjef som er løsningsorientert og innovativ.

Lyngen kommune prioriterer ungdomsarbeidet høyt, og det er det all grunn til, mener Kåre Bjørnar.

– Ungdommen er en ressurs, det er de som er framtida for kommunen vår. Men hvem vil bli værende eller flytte hjem igjen til en kommune som de ikke har gode minner fra? Regelen er at de som har det godt når de vokser opp, de bygger også framtida her i Lyngen. Det er starten på livet som avgjør alt. En dårlig barndom varer livet ut. Det gjør også en god barndom.

Se video fra da Kåre Bjørnar fikk "En stor takk" fra oss i KLP

hjerte

Møt flere av alle de fantastiske folka som gjør en uvurderlig innsats i kommune- og helse-Norge.

Dine kolleger?